Tekst: Annemor Sundbø, Ane Mørkve Kortner og Heidi Fossnes. Foto: Heidi Fossnes.

Sommerens utstilling på Vest-Telemarks Museum på Eidsborg har dreiet seg om strømper.
Utstillingen er åpen fram til 31. august, så du kan ennå rekke å se den. Men skulle du ikke ha mulighet til å ta turen til Eidsborg, kan du se en del av alt det flotte som blir vist i utstillingen her.

Strømper 34*.jpgUtstillingen er laget med utgangspunkt i «fillehaugen» til kunsthåndverker og forfatter Annemor Sundbø, som holder til i Setesdal ved Ose vev- og strikkestoge. Da Annemor overtok en strikkefabrikk fant hun en stor haug med «fillur» ment for å bli revet i stykker i en stor maskin. Utstillingen setter fokus på strømper, raggsokker og stasplagg til føttene. Flere hundre par blir vist fram, i alle tenkelige fasonger, farger og mønstre.

Strømper 3.jpgFillene i samlingen til Annemor kommer hovedsaklig fra nærområdet, men også omreisende fillehandlere samlet filler. Det kom også inn filler via kommisjonærer andre steder i landet; fra Finnmark i nord til de ytterste øyene i vest. Til og med fra utlandet kom det filler inn til fabrikken.

Strømper 28.jpg
I de fleste fillesekkene på Torridal Tweed og Ulldynefabrikk lå det utslitte raggsokker. På noen strømper var hullene så fint stoppet at det var vanskelig å se, mens på andre var de snurpet sammen med sekkestrie og vadmel, lag på lag.

Strømper 25.jpgStrømpelegger hadde fått ny hæl og tå eller helt ny fot, gjerne flere ganger. Sokker og strømper er kanskje det som det har vært strikket mest av opp gjennom tida.

Ensfargede strømper a.jpg
En del av de svarte og brune strømpene stammer fra hånddrevne rundstrikkemaskiner fra starten av 1900-tallet. Det kan man se på tå og hælfellingen.

Strømper 12.jpg
I tiden etter andre verdenskrig var det fremdeles slik at folk forsøkte å skjule fattigdom og trange kår. Fram til midten av 1960-tallet var det spesielt viktig å være velstelt, pen i tøyet og ha sko uten løse såler, og selvsagt strømper uten hull.

Strømper 24.jpgKunsten å «bøte» eller stoppe kom sjelden fram i lyset fordi reparasjonene skulle være usynlige. Dette var et håndverk som ikke skulle synes på utsiden. Jo bedre arbeidet var utført, jo vanskeligere var det å oppdage «bota».

Strømper 26.jpg
Utstillingen viser et utall av mønstervarianter. Mange av strømpene er bøtt om og omigjen. Hvor kommer bøtetråden fra, tro? Kanskje er den gjenbrukstråd fra ei kofte eller kanskje fra ei opprekt strikkelue? Ordet «bøte» betyr egentlig å gjøre noe godt igjen.

Strømper 15.jpg
Hvor mye tjente en håndstrikker før i tida? Eilert Sundt skriver at midt på 1800-tallet kostet en mark med ull til et par damestrømper 30 shilling. Seks shilling var lønna for å karde og spinne, tvinne og strikke dette paret strømper. Karding tok dobbelt så lang tid som spinning og en håndstrikker brukte to arbeidsdager for å lage ferdig nok tretråds ullgarn til dette paret strømper. I kroneverdi tjente håndstrikkeren ca 10 øre om dagen. Det rakk til halvannen kilo poteter, i underkant av en kvart kilo kjøtt eller et halvt brød.

Ensfargede strømper b.jpg
Strikkemaskinen var en tidlig oppfinnelse i strikkehistorien. Engelskmannen William Lee fant i 1859 opp et apparat som kunne strikke ei hel maskerekke om gangen. Lee ville at kjæresten hans, håndstrikkeren Mary Patson of Woodborough, skulle få mer tid til kjærlighet. Hvordan det gikk med kjærligheten vet vi ikke, men apparatet ble ingen suksess i første omgang. Strikkepinnene kunne tas med over alt, mens maskinen sto bom fast og maskinstrikkeren måtte alltid ha godt lys.

Strømper 1.jpgIngen vet hvem som eide disse strømpene eller hvilke hender som har strikket dem. Heller ikke hvem som har spunnet alt garnet. Det er altså navnløse kunstnere og kreative håndverkere som forteller oss om tradisjon, mønster, motehistorie.